Skal jeg hjelpe deg?

Av og til kan man undres over seg selv hvor dum man er. I dag gikk jeg de 200 meterne ned til butikken. Ville prøve om det gikk greit å ikke bruke bil eller el-moped. Det gikk greit ned, men det å handle sliter meg ut. Jeg hadde lagt opp til å kjøpe bare noe småtteri, men det ble to poser med dagligvarer. Noe av det jeg sliter med er å putte varene oppi posene. Det så nok ei dame som også var i ferd med å legge opp i sin pose.

-            -- Skal jeg hjelpe deg?                                                                                                                                     -  Nei takk. Det går bra, sier jeg litt forfjamset.

-           -  Jeg kan godt hjelpe deg, gjentar hun.

Jeg svarer nok en gang nei. Jeg burde svart ja, for jeg trenger hjelp. Er det stolthet eller at jeg ikke vil være til bry? Kanskje begge deler. Jeg blir irritert på meg selv. Her kommer folk og vil meg det beste og jeg avslår. Når jeg får summet meg er hun vekk. Unnskyld kjære medmenneske. Vel hjemme sitter jeg og skjelver og er utslitt. 

Julebesøk

 

Det verste med julen er besøkene. Ikke at noen kommer, heller ikke å besøke noen. Det at de drar igjen smerter hjertet. Husene er tomme, praten borte, men hjertet er fylt av gode minner. Minner som legger seg som små diamanter i sinnet. Minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet. De kan bringe frem smil, latter og varme følelser, men også en følelse av savn når vi tenker på det som en gang var. Savn er en påminnelse om hvor mye noe eller noen har betydd for oss, og det kan være både smertefullt og vakkert på samme tid. Gleder, derimot, er de øyeblikkene som fyller hjertet med lykke og tilfredshet. De kan være små og hverdagslige, eller store og livsforandrende. Sammen skaper minner, savn og gleder en rik mosaikk av opplevelser som former hvem vi er og hvordan vi ser på verden. Takk for nå. Avskjed er å dø litt. Ta vare på savnet. Det betyr bare at du er glad i noen. Håper vi snart møtes igjen.

Godt nytt år.

Når rakettene pryder himmelen vår, jubler vi. I andre land er barn vettskremt når lyden av raketter som eksploderer. Vi går med en frykt for at et fyrverkeri skal kunne antenne husene våre. I andre land smadres husene av rakettene. Vi går med vernebriller for ikke å bli skadet i øyene av fyrverkeriet. I andre land blir kropper sprengt i biter av rakettene som treffer hjemmene deres. Vi bruker milliarder på å farge himmelen med vakre stjerneskudd. I andre land trenger de milliarder for å rette opp de materielle skadene etter krigens herjinger. Etter rakettoppskytingen kan vi gå inn til en varm stue, spise restene etter en solid middag og legge oss trygt i en seng. Det er det ikke alle som kan. Det er ikke en selvfølge at det er fred i vårt land, men vi kan håpe strekt og inderlig på at krigen ikke rammer oss igjen. Takk for året som har gått, tross alt har det også vært flotte dager sammen med flotte mennesker. Gi meg handa di ven, så tusler vi oss gjennom et nytt år sammen. Godt nytt år.