Et kort liv er også et helt liv

 

Krigen i Ukraina dreper barn på fødestuene. Rakettene tar ingen hensyn til alder  eller fødende kvinner. Et timer langt liv blir et helt liv. Det er ufattelig at de som står bak kan sove godt om natten etter slike handlinger. Hva vet det russiske folk om hva deres ledere gjør? Støtter landets innbyggere at spedbarn blir drept av russiske raketter? Jeg nekter å tro at et helt folk stiller seg bak slike handlinger. Her hjemme kommer konflikten i fotballverden dekket bredt som førstesak i Dagsrevyen, mens angrepene i Ukraina er andresak, altså ikke så viktig som fotballkrangel. Holder vi på å miste blikket på alle bruddene på folkeretten i øst? Spedbarnet som ble drept slipper  å oppleve krigens grusomheter. Det er ikke en trøst, men en påminnelse av at grusomme handlinger skjer hver eneste dag. Siterer Sting. "Russians love their Children to". Det er de samme foreldrene som sender av gårde raketter med adresse fødestue i Ukraina.

Parkinsonsk

 

Det finnes mange ulike språk i verden. Parkinsonsk er ikke et av dem, men likevel et språk. Tror navnet er funnet opp av undertegnede. Det er vanskelig å forstå språket selv for en som har diagnosen Parkinson og til og med litt skremmende. Det skal visst være slik at den som snakker parkinsonsk tror hen snakker  tydelig språk fra der man kommer fra, for eksempel norsk. Kanskje blir vedkommende irritert fordi andre ikke forstår. Det kan høres ut som en tone som varierer og kan være slik: Aaaaaaiiiiiooouuuuu En sammenhengende lyd. Jeg har så vidt startet opplæringen av språket, men er heldigvis ikke så flink ennå. Den dagen kommer nok når jeg også taler flytende parkinsonsk. En stor trøst for være at en god latter er lik på alle språk.

Samboer Parkinson skremmer meg

 

Jeg hører subbende skritt i gangen, Jeg hører et språk jeg ikke forstår. Det er Parkisonsk og ligger ikke i Google Translate. Jeg leser en artikkel i Trønderavisa som forteller om slett behandling av en Parkinson pasient på et av byens sykehjem. Jeg ser skjelvende hender og glemmer galgenhumoren jeg er utstyrt med. Jeg har fått et opphold på fire uker på Kastvollen i vakre Inderøy kommune, de er spesialister på sykdommen. Jeg tror helt sikkert det vil hjelpe meg, men baksiden av oppholdet er at man ser seg selv om noen år, eller kanskje kortere enn det. Jeg kjenner frykten kommer snikende opp ryggraden. Rett ved siden av meg blir en pasient hjulpet med å spise. Jeg kjenner mismotet prøver å gripe tak i meg, men smetter unna. Jeg orker ikke være en sutrer eller la negativiteten vinne. Selv om jeg vet jeg vil tape en dag håper jeg inderlig at jeg vil klare å skrive noen ord på tastaturet. Ord gir meg styrke og å skrive dem gir meg glede selv om tekstene noen ganger har en skygge liggende over seg. Jeg kjenner gleden når noen gidder å lese.