Nettpasient
Jeg har elektrisk stol, selvfølgelig ikke en slik som tar
livet av meg, men som gjør det lettere å komme opp i stående stilling. Jeg har
elektrisk seng som kan reguleres i høyde og i mange stillinger som gjør det
behageligere å ligge i senga. Jeg har en skjerm på bordet som jeg kan snakke
til, så spiller den musikk, gir meg værmeldingen eller svarer på spørsmål når
jeg sier «Hei google». Jeg har en elektronisk maskin som mater ut riktig mengde
medisin i små poser til forhåndsprogrammerte tidspunkt. Den snakker til meg og
maser om jeg ikke tar medisinen jeg skal ha. Jeg kaller maskinen for «Tante
pose». Den er like streng. Overser jeg den ringer det folk fra hjemmesykepleien.
Noen ganger kommer de for å sjekke. Jeg har alarm i en snor rundt halsen. Den
kan jeg trykke på om det skjer meg noe. Tror ikke jeg rekker å trykke på den
ved en eventuell hjertestans. Jeg har alarmer som løses ut om det kommer uønskede
gjester. Jeg har heis fra gatenivå til inngangstrapp og i carporten har jeg en
elektrisk moped som jeg kan bruke den dagen førerkortet må leveres inn. Jeg har
til og med elektrisk do, med underspyling og fønvind, slik at jeg slipper
styret med å gjøre jobben selv. Jeg har sykepleiere jeg kan ringe til om jeg
har spørsmål om sykdommen min som er Parkinson. Medisin holder den delvis i
sjakk og jeg har ikke så mange rystende opplevelser om jeg er flink til å ta
medisin på riktig tidspunkt. Det går derfor stort sett greit å bo hjemme. Jeg
har besøk av hjemmesykepleien daglig. Det er en flott gjeng som jobber hardt
for at vi skal ha det best mulig. De kan ofte være dagens lille høydepunkt. Det
er ønskelig at vi skal bo hjemme så lenge som mulig. Sier det med Olsenbanden, «Alt
er planlagt og tilrettelagt». Det er status i dag, selv om jeg bor i et hundre
år gammelt hus der den elektroniske hverdagen skal tilpasses gamle tømmervegger
og løsninger som ikke så for seg dagens bruk.
Fremtidens hjemmesykepleie ser ut til å bli mer teknologisk
avansert og tilpasset individuelle behov. Det sies at vi skal fjernstyres. Det
sies at det snart kommer elektroniske sykepleiere som jeg kan snakke med på
skjerm. Da vil sykepleierne av kjøtt og blod få god tid til å gjøre andre ting.
Særlig. Kanskje kommer det en robot inn døra en dag. Kanskje legger den en
oppvarmet hand på skuldra mi og napper av meg støttestrømpa.
Hva sier du?
«Hva jeg gjør dersom strømmen går?»
Ja hva gjør jeg da? Kan ikke trykke på alarmen. Den virker
ikke. Jeg får ikke ladet telefonen eller laget mat, alle mine elektroniske
hjelpemidler svikter. Jeg håper på at kommunen har beredskapsplaner som fanger
opp dette og at planverket er øvd på. Beredskap uten strøm er en krevende
situasjon. Da er det ikke bare oss hjemmesykeværende som trenger hjelp. Jeg må
si jeg er litt redd eldrebølgen som kommer.
Ensomt sier du.
Nei da, jeg har Google som jeg kan snakke med. Sier som en
sykepleier en gang sa til meg «Det går nok ikke bra skal du se»
