- Ta tablettene dine, Vent til posen har falt ned på brettet.
Jeg kaller maskinen "Tante pose". Den er like streng som navnesøsteren i filmen. Tar jeg ikke tablettene når jeg skal så varsler den personalet som ringer opp eller kommer på døren. Jeg har alarmer jeg kan trykke på om jeg trenger hjelp. To ganger om dagen kommer hjelperne innom. Det er godt å ha dem her. Jeg må unngå stress og trene jevnlig. Jeg må si ifra om jeg ikke er hjemme om morgen og kveld. Alt dette er veldig bra. Likevel føler jeg at jeg sitter fanget av en sykdom som har tenkt å følge meg livet ut. Myndighetene satser på at flere av oss skal kunne bo hjemme. Det skal tilrettelegges slik. Det er i grunn helt greit om det er nok folk til å gjøre jobben. Vi pasienter merker når hjelperne har for mye å gjøre. De gjør så godt de kan og jeg er takknemlig for hvert minutt de er innom. Nå rekker jeg ikke skrive mer, "Tante pose" kaller.
