Dagen er snart omme og jeg er full av takknemlighet for alle hilsningene som popper opp. Selv om jeg ikke treffer så mange fysisk, så er dere en del av det livet jeg har levd til nå. Noen av dere har jeg kjent siden tidlig barndom, andre kanskje bare en kort stund. Noen gjennom jobb, andre gjennom Røde Kors, Spelet om Heilag Olav og geocachemiljøet. Noen har jeg delt ungdomstiden med, noen er jeg i familie med, andre har jeg truffet som pasient og i pasientorganisasjon. Noen har jeg bare truffet her på nettet og noen har ikke fått oppleve det å bli 70 år. Jeg tenker ofte på venner som har gått bort. Det er ikke en selvfølge at man blir 70. Jeg har en flott familie jeg er stolt av. Jeg har gode venner jeg setter pris på. Jeg bor i et område med gode naboer. Alderen sier 70 år, men det er bare utenpå. Inni er jeg ung. Sånn har jeg forstått mange har det. Det er godt å la barnet i seg få leke litt med omverden. Jeg vet det kan bli oppfattet som barnslig, men det er en av fordelene med å bli 70. Jeg blåser i om jeg blir oppfattet slik. Jeg har spist kaker i hele dag. En liten misforståelse gjorde at det ble flere kaker enn tenkt. Jeg er sikker på at jeg er 124 kilo tung akkurat nå, men det er jo bare en gang hvert 10. ende år. Blodsukker måleren gikk helt amok, badevekta krabbet under et skap i frykt for konsekvensene. Jeg trøster meg med at det er bare to kaker igjen og en større middag. Tusen takk til dere som har sendt en hilsen. Neste delmål er å bli 80, selv om det ene beinet er kremert og Parkinson har rystet både kropp og sjel ser jeg ikke bort ifra at neste delmål kan være mulig. Tusen takk alle sammen.
