Jeg har ikke lyst å være en pasient lenger. Jeg har egentlig ikke noe valg, men jeg synes det er vondt å se at leger, sykepleiere og annet helsepersonell er slitne og jobber uforsvarlig lange økter. Da jeg skrev boken "Bare en fot" så var den ment som en hyllest til de som tar seg av oss. Nå står mange av dem i fare for å selv trenge hjelp. Jeg var innlagt på sykehus og rehabilitering i flere år. Nå er jeg bruker av hjemmesykepleien. De sier at det er bare å ringe på om det er noe. Det gjør jeg nødig. Det samme skjedde da jeg var innlagt. Det skulle enormt mye til før jeg trykte på den røde knappet som tilkalte hjelp. Jeg så hvor slitne mange var. Nå ser jeg det igjen. Jeg prøver å ikke være for mye pasient. En manglende fot og et snev av Parkinson lever jeg ganske greit med, men jeg er bekymret for fremtiden. Vi blir flere eldre som vil trenge hjelp. Da er vi avhengig av at helsepersonellet blir gitt muligheter til å gjøre en god jobb. Jeg kjenner mange som jobber i helsevesenet. Det er motiverte mennesker som jeg håper ikke blir utbrent. Under Covid klappet vi for dette personellet. I dag klapper vi ikke lenger. Det burde vi gjøre, men klappsalver gir ikke bedre arbeidsforhold og frihet. Vi er alle avhengig av dere. Takk for hjelpen.
